Lett norsk, nivå 2

Nå er det høst. Det er mørkt om morgenen igjen, og det er mye regn. Ana liker ikke høsten. Hun tenker ofte på besøket til moren. Hun husker turen i båten til Ole, og hun smiler.

En kveld får hun en melding fra Kari.

«Hotellet i gata vår trenger folk. De vil ha en som snakker portugisisk. Du må søke!»

Ana leser meldingen to ganger. Hun liker jobben på kontoret. Men hun bruker aldri sitt eget språk der. På hotellet kan hun snakke portugisisk hver dag.

Hun ringer Kari.

– Tror du at jeg kan få jobben? spør hun. – Mange vil søke.

– Ja, sier Kari. – Du snakker norsk og portugisisk, og du er snill med folk. Skriv en søknad nå.

Ana sitter lenge ved bordet. Hun skriver søknaden, og så skriver hun den igjen. Det er vanskelig å skrive om seg selv. Klokka ti sender hun søknaden.

– Nå har jeg søkt, tenker hun.

To dager etter ringer telefonen. Det er sjefen på hotellet.

– Takk for søknaden, sier hun. – Kan du komme på intervju i morgen klokka fire?

Ana blir glad. Så blir hun nervøs. Hun har aldri vært på et intervju i Norge.

Hun snakker med Ole på jobben.

– Jeg er så nervøs, sier hun. – Hva skal jeg si på intervjuet?

– Bare vær deg selv, sier Ole. – Og ta med paraplyen. Det skal komme regn.

Ana ler.

– Du har lært det av mora mi, sier hun.

Neste dag tar hun på seg en fin, mørk jakke. Hun går til hotellet med paraplyen i hånda.

Hotellet er stort og gammelt. Foran døra står to turister med store kofferter. De snakker portugisisk, og de vet ikke hvor de skal gå. Ana spør om hun kan hjelpe.

– Ja, takk! sier en av turistene. – Vi kom med fly fra Lisboa i dag. Er dette riktig hotell?

– Ja, det er det, sier Ana.

Hun viser dem inn og tar en av koffertene for dem. Inne står sjefen. Hun har sett Ana og turistene gjennom vinduet.

– Det var et godt intervju, sier hun og smiler. – Og vi har ikke begynt ennå.

Ana er litt nervøs igjen. Intervjuet er ikke langt. Sjefen spør hvor lenge Ana har bodd i Norge, og hvorfor hun vil jobbe på et hotell. Ana svarer på norsk og på portugisisk.

Så snakker de om lønna.

– Lønna er ikke høy, sier sjefen. – Den er ikke høyere enn på et kontor.

– Det er ikke så viktig, sier Ana. – Jeg vil bruke språket mitt hver dag.

Etter intervjuet går Ana hjem. Hun er ikke nervøs lenger. Men hun sover dårlig den natta.

Neste morgen ringer sjefen igjen.

– Jobben er din hvis du vil ha den, sier hun. – Kan du begynne om en måned?

– Ja! sier Ana. – Takk!

Om kvelden kommer Kari og Ole til leiligheten. Kari har med seg en kake, og Ole har med seg kaffe.

– Du var heldig, sier Ole.

– Nei, sier Kari. – Hun var ikke heldig. Hun var god.

– Kanskje litt heldig også, sier Ana og ler. – Takk til turistene!

– Og lønna? spør Ole.

– Lønna er ikke høy, sier Ana. – Men det var riktig å søke.

– Neste sommer tar vi en tur i båten min, sier Ole. – Alle sammen.

Senere ringer Ana moren i Lisboa og forteller alt.

– En jobb på et hotell! sier moren. – Så heldig du er! Da kan jeg komme på besøk og bo der.

– Nei, mor, sier Ana. – Når du er på besøk, bor du hos meg.

– Da ser jeg etter et billig fly i dag, sier moren. – Og jeg tar med to kofferter. En til klærne mine og en til fisken.

Ana ler.

– Og en paraply? spør hun.

– Nei, sier moren. – Jeg har lært det nå. Paraplyen ligger alltid i kofferten.

Ana ser ut av vinduet. Det er mørkt, og det kommer regn. Men høsten er ikke så mørk lenger, tenker hun.

Det er høst, og det er den første dagen på den nye jobben. Ana kommer til hotellet klokka sju om morgenen. Det er mørkt og kaldt, og hun er litt nervøs.

Sjefen står i resepsjonen.

– Hei, Ana, sier hun. – I dag skal du se hotellet. Har du lyst på kaffe først?

– Ja, takk, sier Ana.

De drikker kaffe i resepsjonen, og sjefen forteller om jobben. Ana skal jobbe i resepsjonen. Hun skal snakke med gjestene og gi dem nøkler. Hun skal også svare på spørsmål.

– Mange gjester vil bestille frokost på rommet, sier sjefen. – Og mange vil vite hvor de kan spise middag i byen.

Så viser hun Ana hotellet. Hotellet har fem etasjer. Kjøkkenet er i første etasje, og der spiser gjestene frokost. Rommene er i de andre etasjene. Heisen er gammel og går sakte.

– Vi går ofte, sier sjefen. – Heisen er for gjestene.

Ana tar nøkkelen til et ledig rom og ser på det. Rommet er lite, men fint. Det har en stor seng og et vindu mot gata.

Klokka åtte kommer de første gjestene til frokost. Mange er turister. To av dem snakker portugisisk, og de blir glade når Ana svarer på portugisisk.

– Er det ledige rom her i kveld også? spør en av dem. – Vi har lyst til å bo her to netter, ikke en.

Ana spør sjefen.

– Ja, vi har et ledig rom, sier sjefen. – Du kan bestille det for dem.

Ana bestiller rommet. Hun gjør det sakte, men hun gjør det riktig.

Det er en travel dag. Telefonen ringer hele tiden. Gjester kommer og går. En mann har glemt nøkkelen på rommet. En kvinne vil bestille frokost klokka seks. En annen vil vite når bussen går. Ana har aldri hatt en så travel morgen.

Klokka ti er Ana sulten. Hun har bare drukket kaffe i dag.

– Er du sulten? spør en kollega. Han heter Jonas.

– Ja, veldig, sier Ana.

– Kom, sier Jonas. – Det er mat til oss på kjøkkenet.

De spiser på kjøkkenet. Jonas er ung og snakker fort. Han har jobbet på hotellet i to år.

– Hvordan fikk du jobben? spør han.

– Jeg søkte, sier Ana. – Jeg skrev en søknad, og så var jeg på intervju. Før intervjuet var det to turister foran hotellet. Jeg snakket portugisisk med dem og viste dem inn.

– Da var du heldig, sier Jonas.

– Kanskje, sier Ana og ler. – Det sier alle.

– Er du glad i jobben? spør Ana.

– Ja, sier Jonas. – Jeg er glad i folk, og hver dag kommer det nye mennesker. Lønna er ikke høy, men jobben er god. Men den første uka var vanskelig. Jeg var redd for telefonen.

– Redd for telefonen?

– Ja. Folk snakker fort i telefonen, og jeg forsto ikke alt. Men etter hvert gikk det bedre.

Ana tenker på den første vinteren i Trondheim. Da forsto hun ikke mye norsk. Men etter hvert lærte hun mer.

– Det er det samme med et nytt språk, sier hun.

Senere kommer en gammel kvinne til resepsjonen. Hun har et problem.

– Rommet mitt er for kaldt, sier hun. – Og jeg kan ikke lukke vinduet.

Ana er nervøs, men hun smiler.

– Vi har et ledig rom i første etasje, sier hun. – Det er varmt, og vinduet er nytt. Har du lyst til å se det?

Kvinnen ser på Ana. Så smiler hun også.

– Takk, sier hun. – Du er snill. Og du snakker godt norsk.

Ana tar med seg nøkkelen og viser kvinnen det nye rommet. Kvinnen vil ikke gå. Hun tar heisen.

Klokka fire går Ana hjem. Hun er sliten, men glad. Ute er det mørkt igjen. Det er høst, og det kommer regn. Hun har lyst til å ringe moren, men først vil hun sove litt.

I kveld kommer Kari på besøk.

– Hvordan var det? spør Kari.

– Travelt, sier Ana. – Men jeg er allerede glad i jobben. Og jeg er glad i hotellet, men ikke i heisen. Den er gammel og går så sakte.

Kari ler.

– Du blir glad i den også etter hvert, sier hun.

– Kanskje, sier Ana. – Etter hvert.

– Og lønna? spør Kari.

– Den er ikke høy, sier Ana. – Men jeg er heldig. Det var en god søknad, og det var riktig å søke.

– Er du sulten? spør Kari. – Jeg har lyst på fisk. Har du lyst til å lage middag med meg?

– Ja, sier Ana. – Jeg er veldig sulten.

De lager middag sammen på kjøkkenet. Ana forteller om resepsjonen, om turistene og om kvinnen med det kalde rommet. Hun forteller om Jonas også.

– Han var redd for telefonen, sier hun. – Nå er han ikke redd lenger.

– Og du? spør Kari. – Er du redd for telefonen?

– Litt, sier Ana. – Men etter hvert blir det bedre. Det sier Jonas.

Neste morgen er Ana i resepsjonen klokka sju igjen. Hotellet er stille. Heisen står i første etasje.

En mann kommer ned. Han er sulten, og han vil ha frokost.

– Frokosten begynner klokka sju, sier Ana. – Kjøkkenet er her i første etasje.

– Takk, sier mannen. – Jeg bor her i to dager, men jeg har lyst til å bo her en uke. Er det et ledig rom?

Ana ser etter. Det er et ledig rom med vindu mot gata.

– Ja, sier hun. – Jeg kan bestille det for deg nå.

Hun gjør det fort i dag. Hun er ikke nervøs lenger. Det blir en travel dag, men det går bra.

Mannen går til frokost. Ana ser på telefonen. Den ringer, og hun svarer.

– Hotellet, god morgen, sier hun på norsk.

Det er en travel morgen på hotellet i Trondheim. Klokka er sju, og Ana står i resepsjonen sammen med Jonas. Ute er det mørkt og kaldt, men inne er det varmt og lyst. Mange gjester kommer ned for å spise frokost i første etasje.

– Dette blir en travel dag, sier Jonas og smiler. – Mange gjester skal reise i dag, og nye gjester kommer senere.

– Ja, sier Ana. – Men jeg er glad i en travel morgen. Nå er jeg ikke nervøs lenger.

En eldre kvinne kommer til resepsjonen. Hun ser nervøs ut. Hun har en stor koffert, og hun ser etter noe.

– God morgen, sier Ana. – Kan jeg hjelpe deg?

– Ja, jeg har et problem, sier kvinnen. – Jeg tror jeg har mistet vesken min. Jeg kan ikke finne den.

Kvinnen ser veldig sliten ut.

– Hvordan ser vesken ut? spør Ana rolig.

– Det er en liten svart veske, sier kvinnen. – Min telefon og mine penger ligger i den. Jeg må ta toget klokka ti, og jeg vil ikke miste toget. Hvis jeg mister toget, mister jeg et viktig møte.

– Ikke vær redd, sier Ana. – Du skal ikke miste toget. Vi skal finne vesken sammen. Hvor var du før du kom til resepsjonen?

– Jeg spiste frokost i første etasje, sier kvinnen. – Så tok jeg heisen opp til min etasje. Rommet mitt er i andre etasje. Jeg hadde vesken da jeg spiste frokost, men nå er den borte.

Jonas hører på kvinnen.

– Jeg kan gå og se etter vesken i første etasje, sier han. – Jeg kan spørre på kjøkkenet også.

– Takk, Jonas, sier Ana.

Jonas går for å se etter vesken. I resepsjonen finner Ana regningen til kvinnen.

– Her er din regning for to netter, sier Ana. – Vil du betale nå, eller vil du vente?

– Jeg kan betale nå, sier kvinnen.

Kvinnen ser på sin regning. På denne regningen ser hun to netter og frokost. Alt er riktig. Hun betaler sin regning, og Ana sier: – Tusen takk.

– Kan du bestille en drosje for meg også? spør kvinnen. – Jeg må reise til stasjonen med en gang.

– Ja, det kan jeg gjøre, sier Ana. – Jeg kan bestille en drosje nå. Drosjen kan hente deg her foran hotellet klokka ni.

Ana ringer for å bestille en drosje. En ledig drosje kan komme klokka ni.

– Det er en ledig drosje, sier Ana. – Den henter deg foran hotellet. Det tar bare ti minutter å kjøre til stasjonen.

Da kommer Jonas inn i resepsjonen. Han smiler, og han ser glad ut. Han har en liten svart veske i hånden.

– Se her, sier han. – Vesken sto ved siden av heisen i andre etasje. Du glemte den der da du gikk ut av heisen.

Kvinnen ser veldig glad ut nå. Hun tar sin veske.

– Å, tusen takk! sier hun. – Nå er jeg så glad. Nå mister jeg ikke toget fra stasjonen!

Kvinnen setter seg på en stol ved siden av resepsjonen for å vente på drosjen.

Klokka åtte kommer en mann til resepsjonen. Han er turist, og han snakker portugisisk og litt norsk.

– Unnskyld, sier han. – Har dere et kart over byen? Jeg vil se Trondheim i dag.

– Ja, vi har mange kart her, sier Ana og smiler på portugisisk.

Hun finner et stort kart over byen og legger det på bordet.

– Kan du forklare meg veien til stasjonen? spør mannen. – Og kan du forklare hvor bussene går?

– Ja, jeg kan forklare det, sier Ana og smiler.

Ana viser på kartet.

– Her er vårt hotell, forklarer hun. – Og her borte er stasjonen. Det er ikke langt å gå. Hvis du ser på dette kartet, ser du gata som går til stasjonen.

Mannen ser lenge på kartet.

– Takk, sier han. – Du forklarer veldig godt. Er det vanskelig å finne veien?

– Nei, det er lett, forklarer Ana en gang til. – Gå denne gata, så ser du stasjonen ved siden av hotellet der borte.

Mannen tar med seg sitt kart og går glad ut.

Klokka ni kommer en mann med en stor pakke inn på hotellet.

– God dag, sier han. – Jeg har en pakke her. Men jeg vet ikke om dette er riktig adresse.

Ana ser på pakken. På pakken står en adresse med store ord.

– Hvilken adresse er på pakken? spør Jonas.

– Her er det en gate og navnet på hotellet, sier mannen. – Er det denne adressen?

– Ja, det er vår adresse, sier Ana. – Adressen til hotellet er riktig. Dette er en pakke til sjefen vår.

Ana tar den store pakken. Hun setter den store pakken ved siden av døra.

– Hva er i denne pakken? spør Jonas.

– Det er nye nøkler til rommene, sier Ana og ler. – Sjefen sa at en pakke skulle komme i dag.

– Bra, sier Jonas. – Vi trenger nye nøkler. I går mistet en gjest en nøkkel. Vi hadde ingen annen nøkkel til det rommet.

Ute hører de en bil. Drosjen har kommet. En stor drosje står ved siden av hotellet.

– Drosjen er her! sier Ana til den eldre kvinnen.

Kvinnen reiser seg. Hun tar sin koffert og sin veske.

– Takk, sier hun. – Dere har hjulpet meg så mye i dag.

– God tur til stasjonen, og god tur med toget! sier Ana og Jonas.

Klokka ti er den lange morgenen over. Mange av gjestene har reist, og det er stille.

– Nå er jeg sulten, sier Jonas. – Har du lyst på litt mat, Ana?

– Ja, jeg er veldig sulten, sier Ana. – Skal vi gå til kjøkkenet i første etasje?

– Ja, sier Jonas. – Det er brød og kaffe igjen etter frokost.

De setter seg på kjøkkenet. Jonas ser sliten ut, men han smiler. Ana sitter ved siden av ham.

– Du er veldig god i denne jobben, Ana, sier Jonas. – Du snakker så godt norsk nå, og du hjelper alle gjestene så fint.

– Takk, Jonas, sier Ana. – Jeg lærer mer for hver dag som går. Og etter hvert er jeg ikke redd for å gjøre feil lenger.

Det er vinter i Trondheim, og mye snø faller over hele byen. En hard vind er ute i gatene, og en stor storm kommer mot byen. Ute er det mørkt og veldig kaldt, men inne på hotellet er det lyst og varmt. Ana og Jonas står i resepsjonen sammen. De må passe på at alle gjestene har det bra i dette kalde været.

– Hører du vinden der ute? spør Jonas og ser ut av vinduet. – Vinden er så hard i dag, og denne stormen blir stor. Vi må hjelpe til her på hotellet så godt vi kan.

– Ja, jeg vil hjelpe til i hele dag, sier Ana og smiler. – Mange gjester kommer inn fra snøen, og gjestene fryser. Vi må hente varme tepper til rommene deres.

Klokka åtte kommer en drosje foran hotellet. Drosjen har kjørt sakte gjennom snøen fra stasjonen. En kvinne og en mann kommer inn døra til resepsjonen. De har mye snø på sine jakker og på sine store sko. Mannen tar av seg et langt rødt skjerf, og kvinnen har et grønt skjerf om seg.

– God morgen, sier kvinnen og ser sliten ut. – Været ute er så kaldt! Vinden er så kald, og stormen gjør det vanskelig å gå. Vi var heldige som fant en drosje, og vår drosje kom i god tid til stasjonen, så vi ikke mistet toget til Trondheim.

– God dag, så hyggelig at dere er her på hotellet vårt! sier Ana og smiler. – Dere må fryse veldig. Sett dere her foran bordet og ta av de kalde skoene. Jeg kan lage en kopp varm te til dere med en gang.

– Å, tusen takk, sier kvinnen. – En varm kopp te ser veldig godt ut!

Ana går raskt til kjøkkenet. Hun finner te og varmt vann. Hun finner to fine kopper og setter dem på et bord ved siden av gjestene.

– Vær så god, sier hun. – Her er varm te til dere to.

– Varm te hjelper mye, sier mannen etter en kopp te. – Det er godt å sitte her inne når en storm er ute.

Jonas hjelper til med koffertene til de nye gjestene.

– Heisen virker ikke akkurat nå i dette været, sier Jonas og forklarer problemet rolig. – Kan jeg hjelpe til og bære koffertene opp for dere?

– Kan du bære denne store kofferten? spør mannen. – Jeg kan bære min lille veske selv.

– Ja, jeg kan bære kofferten, sier Jonas. – Jeg bærer kofferten opp denne trappen. Rommet deres er i andre etasje, så vi tar bare en trapp opp.

Jonas bærer den store kofferten opp den lange trappen. Ana tar med seg to varme tepper fra et ledig rom for å legge på sengene deres.

– Her er to nye tepper, forklarer Ana til gjestene. – Hvis dere fryser i natt, har dere et varmt teppe hver.

– Tusen takk for at du forklarer alt så godt, sier kvinnen glad. – Du er så snill som passer på oss.

Da Jonas og Ana kommer ned trappen igjen, står en mann foran resepsjonen. Han ser nervøs ut og ser etter noe i sin veske.

– Kan jeg hjelpe deg med noe? spør Ana.

– Ja, jeg tror jeg har mistet mitt kart over byen, sier mannen. – Jeg hadde et kart over Trondheim i min veske, men nå kan jeg ikke finne det. Jeg må gå til stasjonen i dag for et møte, og jeg må finne veien til denne adressen.

Mannen viser en adresse til Ana.

– Ikke vær redd for å miste veien, sier Ana og smiler. – Her har vi et nytt kart til deg. På dette kartet kan jeg vise deg veien til denne adressen. Se her på kartet: fra hotellet går du ned denne gaten mot stasjonen. Men med denne vinden og stormen er det bedre å bestille en drosje i god tid før toget går.

– Ja, det er riktig, sier mannen. – Vinden er for hard til å gå nå. Kan du bestille en drosje for meg klokka to?

– Det skal jeg gjøre i god tid, svarer Ana. – Drosjen skal hente deg her klokka to.

Klokka ti kommer en mann inn døra med en stor pakke. Mannen har på seg store sko og et varmt skjerf.

– God dag, sier mannen. – Jeg har en pakke til hotellet. Er dette riktig adresse?

– Ja, det er vår adresse, svarer Jonas. – Vi venter på denne pakken. Hva er i pakken?

– Det står på denne regningen, sier mannen og gir en regning til Jonas. – Dette er en pakke med nye tepper og ti kopper til hotellet.

Jonas ser på regningen. Alt er riktig på denne regningen, og han betaler regningen.

– Takk for at du kom gjennom stormen med denne pakken, sier Jonas. – Vil du ha en kopp varm te før du kjører?

– Ja, takk, en kopp te vil være godt, sier mannen glad.

Mannen drikker sin te og tar på seg sine sko og sitt varme skjerf for å reise i god tid før kvelden. Stormen ute er fortsatt hard, og vinden sender hvit snø mot vinduene. Men inne på hotellet er det rolig og varmt.

– Vi har klart denne dagen veldig fint sammen, sier Jonas til Ana. – Alle gjestene er glade på rommene sine med varme tepper.

– Ja, sier Ana og smiler. – Når vi hjelper til sammen, er ingen storm for vanskelig.

Det er kveld i Trondheim, og den lange dagen går mot slutten. Ute i gatene slutter den harde vinden, og den store stormen er over for i dag. Den kalde stormen tok med seg mye snø, men nå er været rolig. Gjennom det store vinduet i resepsjonen ser Ana og Jonas opp på himmelen. På himmelen over byen er det mørkt og klart. Mange hvite stjerner viser seg på den mørke himmelen.

– Se opp på himmelen, Jonas, sier Ana og smiler. – Vinden er ikke lenger så hard, og stormen har reist fra byen. Nå ser vi fine stjerner der på himmelen.

– Ja, se på stjernene, sier Jonas og ser ut. – Vinden er rolig nå, og etter en så vanskelig storm er det godt med ro. Nå er det ro over hele byen, og det blir ro her på hotellet også.

Inne i hotellet er det lyst og varmt. Gjestene som kom inn fra snøen, sitter i den store stua. De har lagt sine jakker og skjerf ved døra. En mann legger et rødt skjerf ved siden av jakken sin, og en kvinne tar av seg sitt grønne skjerf. De kalde skoene står også ved døra. Gjestene setter skoene der så skoene kan stå til i morgen. Nå sitter gjestene i gode stoler uten kalde sko og uten store skjerf.

Ana og Jonas vil hjelpe til så godt de kan denne kvelden. De må finne ut hva gjestene trenger nå.

– Vi må finne ut om noen er sulten, sier Ana til Jonas. – De har reist langt i dag.

– Ja, la oss finne ut hva de har lyst på, svarer Jonas. – Jeg kan gå og spørre dem med en gang.

Jonas snakker med gjestene og finner ut at alle har lyst på varm mat. Ana går raskt til kjøkkenet for å lage mat. Hun vil lage en god og varm suppe til gjestene. På kjøkkenet lager hun suppe med fisk og godt brød. Suppen ser veldig god ut på det store bordet. Når suppen er ferdig, kommer Jonas inn på kjøkkenet for å hjelpe til.

– Nå er denne varme suppen ferdig, sier Ana glad. – Kan du hjelpe til og bære suppen ut til gjestene?

– Ja, jeg kan bære maten, svarer Jonas. – Jeg skal bære denne store suppen ut til bordet, og så kan jeg bære brød og varme kopper.

Jonas bærer den varme suppen inn i stua. Ved siden av suppen setter han godt brød. Ana henter fire fine glass med kaldt vann. Hun setter disse glassene på bordet ved siden av hver stol. Gjestene er sulten og spiser den gode suppen. De drikker vann fra hvert glass og smiler til Ana.

– Denne suppen er så god, sier en kvinne og ser på Ana. – Varm suppe er akkurat det vi trengte etter denne kalde dagen.

I stua kommer rolig musikk fra resepsjonen. Denne fine musikken gjør rommet rolig og godt. Gjestene hører på rolig musikk mens de spiser. Musikken gir rommet en fin ro, og gjestene finner ro etter denne vanskelige dagen. De sitter sammen ved bordet og liker å prate om dagen sin. En mann prater med Jonas om toget som kjørte gjennom stormen. To andre gjester prater sammen om Trondheim og om den fine byen. Ana liker å høre gjestene prate så hyggelig sammen.

Etter maten vil gjestene ha en varm kopp med te. Ana lager en ny kopp te til hver gjest. Hun kommer inn med en kopp varm te til mannen, og en kopp te til kvinnen. Gjestene holder sine varme kopper i hendene og drikker te i god ro.

– En kopp varm te gjør godt, sier mannen glad. – Takk for at dere hjalp oss så godt i dag, sier han.

Til slutt begynner gjestene å bli sliten. Klokka er ti på kvelden, og det er tid for å sove. Gjestene reiser seg fra bordet og gjør seg klar til å gå opp til rommene sine. Heisen virker fortsatt ikke etter stormen, så gjestene må gå opp den lange trappen.

– Vi må gå opp trappen i kveld også, sier kvinnen og ser opp mot andre etasje.

– Jeg skal bære den lille vesken din opp trappen, sier Jonas. Jonas bærer vesken hennes opp trappen for henne.

Ana vil finne ut om gjestene har nok varme tepper på sengene sine. Hun vet at natten kan bli kald etter en hard storm. Derfor henter hun et nytt teppe fra et ledig rom. Hun går opp trappen med dette teppet.

– Her er et nytt teppe til dere, sier Ana og legger et varmt teppe på sengen. – Med dette varme teppet fryser dere ikke i natt. Hvis dere trenger et teppe til, må dere bare si fra.

– Dette teppet er så varmt og godt, sier kvinnen glad. – Det blir godt å sovne i denne sengen.

– Ja, jeg skal sovne med en gang, sier mannen og smiler.

Gjestene sier takk fordi Ana og Jonas hjalp dem, og til slutt lukker de dørene til rommene sine. I de varme sengene under gode tepper er det lett for gjestene å finne ro. Det tar ikke mange minutter før den første gjesten sovner. Alle de slitne gjestene sovner fort i den stille natten, og de sover godt mens stjernene er lyse ute på himmelen.

I resepsjonen er alt stille. Ana og Jonas har vasket alle glass og kopper, og arbeidet for i dag er helt ferdig. De setter seg ned i to gode stoler foran det store vinduet.

– Nå er hele hotellet stille, og alle rom er ferdige til natten, sier Jonas og smiler til Ana.

– Ja, til slutt er arbeidet ferdig, sier Ana. – Ute er det ingen storm, bare rolig vind og klare stjerner på himmelen. Alle gjestene sover, og vi hjalp alle sammen så godt vi kunne.

– Det har vært en lang dag, men vi hjalp til sammen, sier Jonas.

Til slutt går de fra resepsjonen for å sove. De har funnet ro etter stormen, og i morgen venter en ny dag på hotellet.